Lenge har jeg hatt plan om å fotografere moskus på Dovre. Jeg har også hatt lyst til å gjøre det om vinteren, fordi man da best får vist fram hvor utrolig hardføre disse flotte dyrene er.

Denne uken gikk drømmen min i oppfyllelse.

Hopp rett til bildene i galleriet etter artikkelen.

Mitt nyttårsforsett er å få mange teltdøgn i 2015, og man kan si at jeg startet nyttårsforsettet i et av de mest krevende miljøene vi har å by på.

Snaufjellet på Hjerkinn i starten av februar er kanskje ikke så fristende for mange. Jeg hadde utstyret i orden.

En GPS som backup, fire lag med ull, to soveposer og tre liggeunderlag, så skulle det meste være klart for en natt på fjellet. Det skulle allikevel vise seg å bli ganske krevende.

KALDT i telt

Jeg gikk langs skytefeltveien, ca 8 km inn i terrenget retning mot Kolla. Der hadde jeg fått rapporter fra naturfotograf Per Johan Næsje om moskus. Jeg forsøkte å sette opp teltet sånn noenlunde i le, men merket i løpet av natten hvor godt vinden tar på Dovre. Og da blir det kaldt.

For flere naturbilder, følg meg på Instagram:

Vindet røsket skikkelig i teltet, og det føltes ofte som det skulle kollapse over meg. Den kalde teltduken blafret over kroppen min som en masete påminner om hvor jeg var. Permafrosten var også vanskelig å holde unna, men underlagene gjorde jobben greit. Det ble derfor en natt med variert grad av søvn.

En nyttig erfaring er at Iphone ikke tåler kuldegrader. Til tross for over halvladet batteri gikk telefonen i svart.

Moskus ved campen

Klokka åtte var jeg klar for å dra ut for å fotografere moskus. Det skulle vise seg at jeg hadde plassert teltet svært godt, for jeg hadde ikke gått mer en i 15 minutter på truger, før jeg så noe som lignet mistenkelig på en moskus, 2-300 meter unna. Jeg fotograferte også en rødrev. Reven var tydelig oppmerksom på å unngå det som jeg trodde var en moskus.

Jeg måtte nærmere for å få det bekreftet. Om det ikke var en moskus, så var det en stein som lignet veldig. Etterhvert begyntet steinen å røre på seg.

Makan til flaks! Jeg var innstilt på å måtte gå i en par timer rundt Kolla, før jeg ville se moskus, men nå gikk jeg meg på èn rett ved teltet.

Svært raske dyr

Ettersom dette var et enslig dyr, så var jeg ekstra oppmerksom. Enslige individer kan være ekstra hissige, men dette dyret så ut til å være rolig.

En dump i terrenget gjorde at jeg fikk sneket meg inn på en avstand på 70-80 meter. Man bør kanskje holde større avstand enn det, men jeg tok tiden til hjelp. Moskusen så ikke ut til å være oppmerksom på meg. De kan nå en hastighet på 60 km/t, og det er all grunn til respekt.

Jeg lå i drømmeposisjon, med Snøhetta i bakgrunnen, da jeg så noe som rørte seg til venstre for dyret jeg hadde sett. Det var en moskus til – en okse.

Det gikk ikke lang tid før jeg så tre dyr til, kanskje 300 meter til høyre for meg – og tre dyr bak meg, men disse var kanskj èn km unna, så de var ikke noe å forholde seg til.

Jeg hadde havnet midt i flokken!

Hele tiden var moskusen svært rolig. De vekslet mellom å beite og legge seg ned for å tygge drøv. Det var tendenser til adrenalinkick og småpanikk da begge dyra foran meg kom i mot meg. Bare 3-4 meter for å beite, men nok til at blodpumpa gikk litt ekstra.

Jeg har aldri vært så nær et av de flotteste dyrene vi har i norsk fauna. Det var et privilegium å kunne fotografere den flotte moskusen.

Viste du at: Til tross for at det heter moskusku og -okse, så er moskusen mer i slekt med geit og sau enn storfe.

Galleri: Trykk på bildene, og bruk piltastene for å bla deg gjennom større versjoner.

Utstyr:

• Kamera: Canon 5D Mark III
• Objektiv: EF 70-200mm f/2.8L IS II USM og 1.4x III extender

For flere naturbilder, følg meg på Instagram: